Tvangstanker

Ok. Kundebehandling er kos, jeg trives. MEN, jobben blir ensformig i lengden, og da henger hjernen min seg opp.
Jeg får tvangstanker. Alt må ligge samme vei, sedlene må ligge med sølvstripa inn og opp i kassa-apparatet, det må alltid være likt antall store og små pølser på grillen, og de må ALLTID ligge symetrisk. Det må alltid være fullt med juice og iste i skapet, og dessuten: Jeg har begynt å telle. Det begynner når jeg sykler i oppoverbakker, *jeg skal ikke begynne å trille sykkelen før jeg har telt til hundre,* når jeg så har kommet til hundre bare fortsetter jeg, helt til jeg kommer til neste hundre og innser at jeg ikke kan drive å telle i tide og utide. Problemet er bare at jeg teller alt mulig. Hvor mange fat jeg tar ut av vaskemaskina, hvor mange osteloff jeg smører, hvor mange sekunder det tar å fylle kaffe i kanna.

Jeg er GAAAL!

Forøvrig er den ene fergedama bekymra fordi jeg er atten år, men ikke har kjæreste. Det er veldig alvorlig sier hun, og så spør hun skippere og andre fergedamer om de vet om noen single gutter. Den ene skipperen foreslo at hun kunne henge et skilt rundt halsen min med etterlysning. Jeg var litt skeptisk. Uansett: Nå kaller hun meg bare dama uten kjæreste. ^^