Anyways, siden det antagligvis blir 2 år til neste gang jeg kommer meg til Åpta, pluss at jeg elsker fjorårets TMF-innlegg, så får du altså lese mimring fra TMF2010 her på udramatisk.blogspot.com. Heldiggris.
Fjorårets TMF var traumatisk, med fastbrent pasta og klissete ris i vasken, men etter et år med terapi var vi nok en gang klare for kjøkkenjobbing. (For ikke å nevne at vi hadde det mad psyko fun ifjor)
Vi fløy nedover på fredag (Ranveig var IKKE hysterisk), mistet toget til Storekvina med 5 minutt takket være tidenes tregeste flybuss (IKKE dårlig stemning), og siden det IKKE var tidenes regnvær, koste vi oss i Kristiansand i to timer.
Siste delen av den setningen var faktisk ikke ironisk. Da regnet kom satte vi oss på et sightseeingtog med tak, og fikk sett hele byen for en billig penge takket være mycket bra pruting.
Etter en runde i Kristiansand haiket vi hele veien til Åpta. Greit lekent!
Og så var vi i gang. Kjøkkensjefene Ranveig og Johanna hadde stort sett full kontroll. Ranveig med tidenes oversikt, og jeg med fert for detaljer. Dream team! Jeg var på godfot med Flykjøkkenet, mens Ranveig var Rema- og Bakeransvarlig.
I løpet av helga stekte vi 15 kilo kjøttdeig, og 100 karbonader alene, Kjøkkenløpegutt, Vegard, og kongen av ostemaskina, Kalle, hjalp oss å kutte 15 kilo ost i småbiter, før TIDENES KJØKKENGJENG(!) hjalp oss med resten av tacoen og pastasalaten.
Ranveig kjørte hundrevis av kokte poteter gjennom ostemaskina, og vi lærte mye nytt om potetstivelse. Denne kunnskapen brukte vi da vi fikk ordne morgenshake til Sindre og Thor Erling. Mohahaha!
Årets store trend på kjøkkenet var massasje all over, utroolig bra!
(Men ettersom alle var opptatt med enten å bli massert eller å massere selv fins det ingen bilder)
Praktisk ordna osteskevar og kjøkken hadde alltid snacks, dermed fikk vi masse besøk.
100% god stemning, 100% rent!
Firmeza Mano, tu ta gato.
Do er heit! Do er teit!
Et gjennomsnitt på to timer søvn hver natt førte til at enkelte var konstant like fnisete som en 14 åring på happy gas, ikke flaut i det hele tatt.
^Guro: Hvor er kamera?
Som kjøkkensjefer fikk jeg og Ranveig lov til å være med på HK-møtene. (For en gjeng med flinke folk!) Her var det mye internhumor ute å gikk, men vi utenforstående forsto raskt at man måtte le hver gang noen sa "zeringeti" eller "dropbox."
Ellers fniste vi godt av "vi er i 2010, det heter ikke Bongo fra Kongo lengre." og "Brannmann uten slange." Jessda.
Martin og Einar overfalt meg med en sandwichklem, og de er ikke akkurat små menn. De ga seg ikke før det knaste, og jeg hadde pådratt meg dobbelt ribbensbrudd. Takk for det!
Paracet, erteposer og tress-is spist fra boksen gjorde det levelig. Og festivalen kunne fotsette som normalt.
Jeg trodde Hege var streng: Du mister den ganske ofte du, men det er greit.
Men hun viste seg å være grei hun også.
Trønderparodier med praktisk alt for sent på kvelden og selvpining med latter.
"Ein dag sønn, ska alt herre hen bli ditt!"
"Luke, æ e far din!"
(Hvor er det blitt av alle bildene av praktisk?)
Over en kopp mozell på verandaen
Den siste mozellen (Hjerte)
Trønderbataljonen eide i det meste, spesielt da de tok oppvasken en hel dag. 1500 kroner well spent!
Guro var der også:
Gustavo fikk kontakt med sin indre trønder:
Avslutningsmøte
Kjøkkensjef, Personlig innkjøpssjef og nattevaktsjefen klar for å reise hjem snart:
Men reisen var ikke helt over enda:
Hovestranda:
Karoline ble lei, og dro fram selvforsvarstriksene. Impressive!
Og så bada vi ved hytta til Lars:
Presseomtale:
Med andre ord: Nok en super festival, med herlig Hovedkomite, fantastiske ledere, nydelige ungdommer og et magisk kjøkkencrew. Bra jobba folkens!
